6.-7. september. Aspen, Colorado

Det var en befrielse å sette kursen vestover mot Aspen. Vi hadde virkelig satt pris på det åpne, vide landskapet gjennom Kansas og deler av Colorado – med sin egen ro og storhet. Men etter mange mil på rette veier føltes det godt med forandring. Nå lot vi horisonten ligge bak oss, og veien begynte å sno seg inn i et landskap som bare ble grønnere og mer levende jo høyere vi kom.

Landskapet ble stadig mer kjent og kjært, nesten som å kjøre gjennom norske dalfører og fjellpass.

Utsikten åpnet seg storslått, og pulsen steg da veien slynget seg gjennom fjellsidene. Flere steder var det bare en hårfin margin mellom asfalten og dype stup – og uten et eneste autovern til å roe nervene. Det var både vakkert og nervepirrende på samme tid.

English:

It was a relief to set our course westward toward Aspen. We had truly appreciated the wide, open landscapes of Kansas and parts of Colorado – with their own calmness and grandeur. But after so many miles on straight roads, a change felt welcome. Now we left the horizon behind us, as the road began to wind its way into a landscape that grew greener and more alive the higher we climbed.

The scenery became increasingly familiar and dear, almost like driving through Norwegian valleys and mountain passes.

The views opened up in all their grandeur, and our pulse quickened as the road twisted along the mountainsides. At times there was only the narrowest strip of asphalt separating us from steep drops – with not a single guardrail to calm the nerves. It was both breathtakingly beautiful and thrillingly nerve-racking at the same time.

Da vi rullet inn i Aspen, ble vi tatt imot av en hotellvert med tyske aner – og en slags hyggeligere, mer serviceinnstilt fetter av Basil fra Fawlty Towers. Som om ikke det var nok, bestemte han seg for å åpne Happy Hour hele to timer før tiden, bare for vår skyld. Og Happy Hour på Hotel St. Moritz betyr ikke “et par kroner avslag på et glass vin”, men helt gratis vin.

Med glasset trygt i hånda fant vi veien til bassenget og den frodige hagen – et perfekt sted å gi slitne kjøreseterumper en velfortjent pause.

English:

When we finally rolled into Aspen, we were greeted by a hotel host with German roots – think Basil from Fawlty Towers, only friendlier and genuinely service-minded. To our delight, he decided to start Happy Hour a full two hours early, just for us. And at Hotel St. Moritz, Happy Hour doesn’t mean “a small discount on a glass of wine” – it means free wine.

With glasses safely in hand, we wandered out to the pool and the lush garden – the perfect place to give our road-weary behinds a well-deserved break.

Downtown Aspen var akkurat så sjarmerende og innbydende som vi hadde forestilt oss. Denne dagen klaffet det til og med med en «Mac and Cheese»-festival, og hele byen var full av folk som sto i kø for å få gratis makaroni med ost – servert med noe godt i glasset.

Vi slo oss ned på et livlig bryggeri med utsikt mot de berømte slalombakkene som har gjort Aspen verdenskjent. Publikum var en fargerik miks: unge og hippe på den ene siden, og folk som kunne gått rett inn i en episode av Real Housewives of Beverly Hills på den andre. Til Christinas store begeistring var det også helt normalt å ta med hunden på restaurant – noe som ga stedet ekstra sjarm (og litt ekstra pels i drinken).

Etter noen forfriskende drinker og snacks (til priser som fikk norske barregninger til å fremstå som rimelige), trakk vi oss tilbake til hotellets frodige hage. Til frokost fikk vi høre rykter om nattens store drama: en bjørn hadde forsynt seg av bilen som sto parkert ved siden av vår. Heldigvis nøyde den seg med naboens bil, så vi kunne trygt pakke sammen og sette kursen videre mot Moab – på en kjøretur som nesten tok pusten fra oss. Helt fantastisk.

English:

Downtown Aspen was every bit as charming and inviting as we had imagined. By sheer luck, our visit coincided with a “Mac and Cheese” festival, and the town was buzzing with people lining up for free macaroni and cheese – served with something tasty in their glasses.

We settled in at a lively brewery with views of the famous ski slopes that have made Aspen world-renowned. The crowd was a colorful mix: young and hip on one side, and people who could have walked straight out of an episode of Real Housewives of Beverly Hills on the other. Much to Christina’s delight, it was also completely normal to bring your dog to a restaurant – which added to the charm (and occasionally to the drinks, in the form of a stray hair or two).

After a couple of refreshing drinks and snacks (at prices that made Norwegian bar tabs look modest), we retreated to the hotel’s lush garden. Over breakfast the next morning, we heard rumors of the night’s big drama: a bear had raided the car parked right next to ours. Luckily, it had contented itself with the neighbor’s vehicle, so we could pack up safely and head onward to Moab – on a drive that nearly took our breath away. Absolutely spectacular.