12.-13. september. Death Valley, California

Etter uforglemmelige dager i Las Vegas – og med lommeboka kanskje et par dollar lettere – satte vi kursen mot Death Valley. Bare navnet gir en viss kribling, ikke sant? Vi visste at dette skulle bli en tur vi kom til å huske.

Avreise ble naturligvis utsatt til etter pokerturneringen (kl. 12.00 sharp – prioriteringer må man ha). Litt tomme i hodet og med et vemodig farvel til pokerrommet, startet vi motoren og kjørte ut av Vegas’ blinkende lys.

Så begynte landskapet å forandre seg. Byen bak oss bleknet, og foran oss ventet en vei inn i stillheten. Fjellene ble mørkere, ørkenen bredte seg ut som en endeløs sanddyne – og termometeret krøp faretruende oppover, til 38 grader. Stillheten utenfor bilen var nesten trykkende, og hver gang vi så en forfallen bensinstasjon eller et ensomt skilt, kunne vi ikke unngå å tenke: Hva om bilen stopper her?

Pulsen steg, og vi lo nervøst mens vi kjørte videre inn i det som føltes som en scene fra en Hitchcock-film. Ingen andre biler, ingen tegn til liv – bare oss, den glohete vinden og ørkenen.

Så, etter to timer, som ut av intet: en oase. Palmetrær som vaiet, et resort med restauranter, basseng og rom – nesten for godt til å være sant. Vi pustet ut, lettet og litt overrasket over å faktisk ha funnet sivilisasjon igjen.

Death Valley hadde allerede vist oss at navnet ikke er tilfeldig.

English:

After unforgettable days in Las Vegas – and with our wallets perhaps a few dollars lighter – we set course for Death Valley. Just the name alone sends a little shiver down your spine, doesn’t it? We knew this would be a trip to remember.

Departure was, of course, delayed until after the poker tournament (12:00 sharp – priorities, right?). A little dazed and with a bittersweet goodbye to the poker room, we fired up the engine and left the glittering lights of Vegas behind.

That’s when the landscape began to change. The city faded in the rearview mirror, and in front of us stretched a road into silence. The mountains grew darker, the desert opened up like an endless sea of sand – and the thermometer crept menacingly upward, hitting 100°F (38°C). The silence outside the car felt almost oppressive, and every time we passed a run-down gas station or a lonely road sign, we couldn’t help but wonder: What if the car breaks down here?

Our pulse quickened, and we laughed nervously as we drove further into what felt like a scene straight out of a Hitchcock movie. No other cars, no signs of life – just us, the scorching wind, and the desert.

And then, after two long hours, as if out of nowhere: an oasis. Swaying palm trees, a resort with restaurants, a pool, and rooms – almost too good to be true. We exhaled, relieved and a little amazed to have stumbled back into civilization.

Death Valley had already shown us that its name is no accident.

Litt om The Ranch

Selv om The Ranch at Death Valley i dag er et moderne feriested med basseng, restauranter og familievennlige fasiliteter, bærer stedet fortsatt preg av sin ville vesten-fortid. Opprinnelig het det Furnace Creek Ranch og ble etablert på 1800-tallet som en arbeidsranche for Pacific Coast Borax Company.

Når du rusler rundt på The Ranch i dag, føler du nesten at du har trådt inn i en klassisk westernfilm. Den pittoreske “byen”, palmetrærne som svaier i vinden og atmosfæren får deg til å glemme både tid og sted.

Et høydepunkt er uten tvil The Last Kind Words Saloon. Her kan du nyte et måltid omgitt av gamle våpen, utstoppede dyr og vintage filmplakater – det føles nesten som om glederikene fra en saloon og bordellet fra en westernfilm kunne ha dukket opp når som helst!

Mens du sitter der med mat og drikke, er det lett å forestille seg hvordan livet var i denne delen av ørkenen for over hundre år siden – tøft, spennende og ikke minst litt farlig.

English:

A Bit About The Ranch

Although The Ranch at Death Valley is now a modern resort with pools, restaurants, and family-friendly amenities, the place still carries the spirit of its Wild West past. Originally known as Furnace Creek Ranch, it was established in the 1800s as a working ranch for the Pacific Coast Borax Company.

Walking around The Ranch today, you almost feel like you’ve stepped onto the set of a classic western film. The picturesque “town,” swaying palm trees, and the overall atmosphere make it easy to forget both time and place.

A definite highlight is The Last Kind Words Saloon. Here, you can enjoy a meal surrounded by antique weapons, taxidermy, and vintage movie posters – it almost feels like the saloon’s revelers and the bordello from a western movie could walk in at any moment!

Sitting there with food and drinks in hand, it’s easy to imagine what life was like in this part of the desert over a hundred years ago – rugged, exciting, and just a little dangerous.

Etter en deilig middag og husets egen Margarita-spesial, slo vi oss ned på den flotte uteplassen ved restauranten. Vi nøt stillheten, palmetrærne som svaiet i vinden, og den nesten magiske naturen rundt oss. Vi må også nevne den fantastiske servicen vi fikk av vår hyggelige servitør, Michael. Han tok seg tid til å forklare rettene, delte små historier om stedet, og fikk oss til å føle oss helt hjemme. Små ting som dette gjør virkelig en middag ekstra minneverdig!

Timene fløy, og vi sugde inn hvert øyeblikk før vi til slutt trakk oss tilbake til rommet, klare for å lade batteriene.

For neste dag ventet turens lengste – og kanskje mest nervepirrende – etappe: fra Death Valley til Sausalito, rett utenfor San Francisco. Der skal vi møte kunstneren Bibby Gignilliat i hennes studio, og vi kjenner allerede spenningen bygge seg opp. Eventyret fortsetter, og vi kan nesten ikke vente med å se hva som venter rundt neste sving.

English:

After a delicious dinner and the house special Margarita, we settled onto the beautiful outdoor patio of the restaurant. We enjoyed the silence, the palm trees swaying in the breeze, and the almost magical surroundings. We also have to mention the amazing service we received from our friendly waiter, Michael. He took the time to explain the dishes, shared little stories about the place, and made us feel completely at home. Small touches like this really make a dinner extra memorable!

The hours flew by as we soaked in every moment before finally retreating to our room, ready to recharge.

The next day promised the longest – and perhaps most nerve-wracking – leg of our journey: from Death Valley to Sausalito, just outside San Francisco. There, we’ll meet the artist Bibby Gignilliat in her studio, and the excitement is already building. The adventure continues, and we can hardly wait to see what surprises await around the next bend.