10.-12. september. Las Vegas, Nevada

Dette er uten tvil noe av det morsomste vi har vært med på. Vanligvis burde vi vel nå drysse bloggen med bilder av Eiffeltårnet i miniatyr, Frihetsgudinnen i plastikkversjon, fontenen foran Bellagio og en gjeng Elvis-imitatorer i svette jumpsuits. Men beklager, dere – her må vi skuffe. Vil dere se Las Vegas slik «alle andre» ser det, anbefaler vi Google.

Vi er nemlig ikke så flinke til dette med «attraksjoner». Museer, sightseeing og obligatoriske turistbilder – nei takk. Vi trives best med å se på folk, prate med dem og nyte god mat og drikke. Alt vi får med oss «on the road», er egentlig mer enn nok for to damer på tur.

Så, nå skal vi være helt ærlige: vi kunne latet som at vi hadde gjort mye mer. Men vi opplevde akkurat den Las Vegas vi ville: vi spilte poker og vi så Barry Manilow. Og viktigst av alt – Kjersti lærte seg Texas Hold’em på rekordtid og slang seg med i hele to turneringer, etter å ha sittet bak Christina som en skygge første dagen. (Kjersti hadde knapt mer erfaring enn noen runder Vri åtter hjemme i stua).

Hotellet vårt var som et slags Las Vegas i miniatyr. Vi er ganske sikre på at vi like gjerne kunne ha bodd der i en uke og fått med oss like mye som de som faktisk gikk ut. Og, for å være helt ærlig: vi gikk faktisk ikke utenfor døra én eneste gang. Men skrittelleren vår har aldri hatt det så travelt! Løp til turnering, løp til middag, løp opp på rommet, løp tilbake til neste turnering – og sånn gikk tre timers pokerøkter unna på rams.

Til dere som nå ser for dere at vi har spilt bort hus, hytte og framtidige barnebarns arv: slapp helt av. Dette gikk faktisk langt bedre enn forventet. Det beste var uansett ikke gevinstene, men menneskene vi møtte. Dealere, arrangører og andre spillere tok oss imot som prinsesser (eller i det minste som «royalty fra Jessheim»). Og det å sitte midt i et hav av erfarne, hardbarka mannfolk (og en som påsto at han var etterlyst av FBI, etter at vi ønsket å bilde) – ja, det var rett og slett en fryd.

English:

This was without a doubt one of the most fun things we’ve ever experienced. Normally, this is where we should sprinkle the blog with photos of the mini Eiffel Tower, the plastic version of the Statue of Liberty, the Bellagio fountains, and a bunch of Elvis impersonators in sweaty jumpsuits. But sorry, folks – we have to disappoint you here. If you want to see Las Vegas the way “everyone else” does, we recommend Google.

We’re simply not very good at the whole “attractions” thing. Museums, sightseeing, and mandatory tourist photos – no thanks. We’d much rather watch people, talk to them, and enjoy good food and drinks. Everything we take in “on the road” is more than enough for two women traveling together.

So, let’s be completely honest: we could have pretended that we did a lot more. But we experienced exactly the Las Vegas we wanted: we played poker and we saw Barry Manilow. And most importantly – Kjersti learned Texas Hold’em at lightning speed and joined not one but two tournaments, after spending the first day glued to Christina’s shoulder like a shadow.

Our hotel was basically Las Vegas in miniature. We’re pretty sure we could’ve stayed there for a week and seen just as much as those who actually ventured outside. And, to be totally honest: we didn’t step outside the doors a single time. Still, our step counters never worked so hard! Running to a tournament, running to dinner, back up to the room, rushing to the next tournament – and that’s how three-hour poker sessions just flew by.

For those of you picturing us gambling away our house, cabin, and future grandchildren’s inheritance – relax. Things went far better than expected. The best part wasn’t the winnings anyway, but the people we met. Dealers, organizers, and fellow players welcomed us like princesses (or at least like “royalty from Jessheim”). And sitting right in the middle of a sea of seasoned, tough (and a few quite possibly wanted by the FBI) men – well, that was pure joy.

Her får Kjersti uvurderlig hjelp av vår nye venn med det enkle, men solide navnet Ola. Fra det øyeblikket vi satte foten i pokerrommet, oppførte han seg som en ekte gentleman – helt til vi rullet videre ut av byen.

Hun bli introdusert til pokerspillets mystiske hierarki: ess slår konge, farge er ikke regnbue, og «river» er ikke en elv du kan bade i. Tretti minutter senere satt hun faktisk i en ekte pokerturnering! Da er det gull verdt å ha en dealer som Ola, som tålmodig hjelper til med de praktiske tingene – som å forklare blinds (small og big), rette opp i chips som ruller utover bordet, og svare på nybegynnerspørsmål – alt uten å miste fatningen.

English:

Here, Kjersti is getting priceless help from our new friend with the simple but solid name: Ola. From the moment we stepped into the poker room, he acted like a true gentleman – all the way until we drove out of town.

Here you can see Kjersti being introduced to the mysterious hierarchy of poker: aces beat kings, a flush is not something you do with the toilet, and the river isn’t the kind you can swim in.

Thirty minutes later, she was actually sitting in a real poker tournament! That’s when it’s worth its weight in gold to have a dealer like Ola – patiently explaining the blinds (small and big), rescuing runaway chips, and answering rookie questions without ever losing his cool.

Barry Manilow

Det nærmer seg et år siden vi kjøpte billetter til selveste legenden – Barry Manilow. Og for dere få sjeler som på mystisk vis ikke vet hvem dette er, så kommer en liten oppfriskning:

Barry Manilow, født Barry Alan Pincus i Brooklyn i 1943 (ja, han er 82 år ung og still going strong!), er rett og slett en levende legende.

Han startet karrieren med å skrive reklamejingler – og ja, det er faktisk han som står bak «You deserve a break today» for McDonald’s og «Like a good neighbor» for State Farm. Kort sagt: du har sannsynligvis sunget på Barry lenge før du visste hvem han var. På 70-tallet slo han for alvor gjennom med klassikere som Mandy, I Write the Songs og selvfølgelig Copacabana (At the Copa) – låter som både har fylt dansegulv og ødelagt utallige karaoke-kvelder verden over. Kritikerne har til tider rynket på nesa og kalt ham for sentimental, men publikum har alltid elsket ham, og han har solgt titalls millioner plater på tross av (eller kanskje på grunn av) tårevåte ballader. Fun fact: Mandy het egentlig Brandy, men ble døpt om for ikke å forveksles med en annen sang.

Og når vi nå endelig skulle se ham live i Las Vegas, føltes det nesten som om han hadde ventet i alle disse årene bare på oss – royalty fra Jessheim.

Vi hadde planlagt konserten nøye. Antrekk, tilbehør, sminke og en liten repetisjon av gamle sangtekster – alt skulle være på stell. Vi skulle rett og slett møte opp både forberedt og freshe.

Men så kom poker i veien. Når man først havner i en turnering som nekter å ta slutt, da ryker planene fort. 30 minutter før showstart satt vi fremdeles ved bordet med en stadig voksende stabel med sjetonger. Heldigvis var medspillerne våre rause nok til å ofre pausen sin, slik at vi i det hele tatt hadde en sjanse til å rekke konserten.

Christina prøvde febrilsk å gå all-in for å bli ferdig – men problemet var at hun vant hver eneste gang. Stakken doblet seg, gang på gang… til hun til slutt faktisk vant hele greia.

Dermed endte vi med å storme inn i konsertlokalet 10 minutter etter at showet hadde begynt – svette, sultne og fortsatt i frokost-klærne, med sminkerester fra dagen før. Ikke helt den glamorøse entréen vi hadde sett for oss. Men Barry, som den gentlemanen han er, ventet selvfølgelig på oss (sånn føltes det i hvert fall). Vi rakk til og med å bestille et glass vin og popcorn – heldigvis, for da fikk vi faktisk litt mat denne dagen også.

English:

It’s been almost a year since we bought tickets to see none other than the legend himself – Barry Manilow. And for the few souls who, by some mysterious twist of fate, don’t know who this is, here’s a little refresher:Barry Manilow, born Barry Alan Pincus in Brooklyn in 1943 (yes, he’s 82 years young and still going strong!), is nothing less than a living legend. He started his career writing commercial jingles – and yes, it’s actually him behind “You deserve a break today” for McDonald’s and “Like a good neighbor” for State Farm. In other words: chances are you’ve been singing along to Barry long before you even knew who he was. In the 1970s he broke through with classics like Mandy, I Write the Songs, and of course Copacabana (At the Copa) – songs that have filled dance floors and ruined countless karaoke nights across the globe. Critics have sometimes turned up their noses and dismissed him as “too sentimental,” but fans have always loved him, and he has sold tens of millions of records despite (or perhaps because of) those tear-soaked ballads. Fun fact: Mandy was originally called Brandy, but the title was changed to avoid confusion with another song.

And when we finally got to see him live in Las Vegas, it honestly felt like he had been waiting all these years just for us – royalty from Jessheim.

We had planned the concert night carefully. Outfits, accessories, makeup, and a quick refresher of old lyrics – everything was lined up. We were determined to show up both prepared and fabulous.

But then poker got in the way. Once you’re caught in a tournament that simply refuses to end, plans tend to go straight out the window. Thirty minutes before showtime we were still stuck at the table with an ever-growing stack of chips. Luckily, our fellow players were generous enough to sacrifice their break so we at least had a fighting chance to make it. Christina desperately tried to go all-in just to finish faster – but the problem was that she kept winning. Double up, double up… until she eventually won the whole thing.

So, about ten minutes after the concert had already started, we came storming into the venue – sweaty, hungry, and still wearing our breakfast clothes with the remains of yesterday’s makeup. Not exactly the glamorous entrance we had imagined. But Barry, being the gentleman he is, obviously waited for us (or at least that’s how it felt). We even managed to order a glass of wine and some popcorn – thankfully, because that turned out to be our only real meal of the day.

Showet

Barry – for en mann, for en energi, for et show, og for et livslangt musikalsk univers.Allerede fra første tone, før han i det hele tatt sto på scenen, var stemningen elektrisk. Publikum reiste seg, danset og jublet – og vi var intet unntak. Vi var heldige som hadde gode plasser, og fikk oppleve konserten på nært hold, fullt ut.

Vi var nå halvveis på vår tre uker lange reise gjennom USA. Hodene våre var allerede fulle av inntrykk, mennesker og øyeblikk vi ikke helt hadde rukket å fordøye. Samtidig bærer man alltid med seg verden – også nyheter hjemmefra, selv når man er langt borte. Denne dagen bar vi følelsene tett på huden.

Derfor traff det ekstra sterkt da Barry kom på scenen. Han møtte oss med en oppriktig takknemlighet og ydmykhet overfor sitt publikum. Når han sang de gamle klassikerne, vekket det minner fra barndommmen – en reise i tid, like mye som en konsert. Det ble rett og slett umulig å holde tårene tilbake.

Å stå der, sammen med hundrevis av andre mennesker, og kjenne på både nostalgi, sårbarhet og glede – det var sterkt. Vi følte en dyp takknemlighet, både for musikken, for øyeblikket og for alt vi får oppleve på denne reisen.

English:

The Show

Barry – what a man, what energy, what a performance, and what a lifelong musical universe.From the very first note, even before he appeared on stage, the atmosphere was electric. The audience rose to their feet, dancing and cheering – and we were no exception. We were lucky to have great seats, which allowed us to experience the concert up close, in its full intensity.

By then, we were halfway through our three-week journey across the United States. Our minds were already overflowing with impressions, people, and moments we hadn’t fully processed. At the same time, you always carry the world with you – including news from home – even when you’re far away. That day, our emotions were very close to the surface.

So when Barry finally entered the stage, it hit us with unexpected force. He greeted the audience with genuine gratitude and humility. And when he sang the old classics, they awakened childhood memories – making it as much a journey through time as a concert. It was simply impossible to hold back the tears.

To stand there, surrounded by hundreds of others, and feel nostalgia, vulnerability, and joy all at once – it was powerful. We felt a deep sense of gratitude: for the music, for the moment, and for everything we are experiencing on this journey.

Takk, Vegas – vi kommer tilbake

Ja, det gjør vi faktisk. Til og med vi skjønner at Las Vegas har mer å by på enn pokerchips og Barry Manilow. Men denne gangen holdt vi oss til det vi ville – og vi angrer ikke et sekund. What happens in Vegas stays in Vegas … bortsett fra det vi legger ut på bloggen, da.

Nå setter vi kursen vestover med full tank på bilen, kofferten full av minner og bagasjerommet stappet med vannflasker. Neste stopp er Death Valley, hvor gradestokken viser 38 varmegrader – altså omtrent like varmt som på et norsk treningssenter i januar, bare uten lukten av våte ullsokker.

English:

Thanks, Vegas – we’ll be back

Yes, we really will. Even we understand that Las Vegas has more to offer than poker chips and Barry Manilow. But this time, we stuck to what we wanted – and we don’t regret a single second. What happens in Vegas stays in Vegas … except for what we post on the blog, of course.

Now we’re heading west with a full tank, suitcases full of memories, and the trunk packed with water bottles. Next stop: Death Valley, where the thermometer reads 100°F – basically as hot as a Norwegian gym in January, just without the smell of wet wool socks.

Her er litt fra andre opplevelser og folk vi traff på Westgate Las Vegas Resort & Casino:

Here are some glimpses of other experiences and people we met at Westgate Las Vegas Resort & Casino: